Behnskjør AntiLoepe.

Jeg må ærlig innrømme at jeg lenge har vært en mer eller mindre fast følger av Erlend Loes filmblogg på BT sine hemesider. Bloggen var i utgangspunktet interessant ene og alene grunnet forfatteren, som jeg liker svært godt. Så godt liker jeg ham, at det faktisk var jeg som konstituerte fanklubb-gruppa til Erlend Loe på facebook. I skrivende stund er det 907 Loe-elskende facebookbrukere fra flerfoldige land som er medlem i gruppa mi. Og blant disse 907 medlemmene tviler jeg på at jeg er den eneste som har funnet Erlends blogg meget interessant de seneste dagene.

Loe har stort sett servert gøyale skråblikk på både nye og gamle filmer i bloggen sin. Men plutselig, helt uten forvarsel, finner Loe det for godt å blogge om Ari Behn og hans personlige vendetta mot tidligere soussjef på slottet, Carl-Erik Grimstad. Han raljerte i særdeleshet over Behns opptreden hos Skavlan på svensk TV sist fredag. Dette førte til en kvass ordveksling de to forfatterne imellom. 

Og jeg må si at det kan bli temmelig artig når to anerkjente forfattere innleder en pissekonkurranse. Denne gangen om å skrive de mest subtile og sårende karakteristikkene av hverandres person, forfattergjerning og bøker. Det er verbalonani, det er en show-off i å skrive spissest mulig, man lirer av seg det ene fremmedordet etter det andre. Og når dette i tillegg er snakk om to av Norges mest spissformulerte herremenn, sier det seg selv at gullkornene florerer.

Loe åpner duellen med å sammenligne Behns penible innsats hos Skavlan med en knallhard intervjuseanse fra Michael Moore sin "Bowling for Columbine", hvor lederen for NRA, Charlton Heston, får kjørt seg kraftig og driter seg loddrett ut. Erlend trekker det så langt at han kommer med følgende:

"...Heston er gammel, syk, ute av stand til å forstå godt nok hva det er som skjer, og Moore kjører på og er på sitt aller råeste. Han burde ha beskyttet Heston mot seg selv. Rett og slett. 
Det samme burde Skavlan ha gjort med Ari, selv om han ikke er gammel og syk, men fartsblind, og det kan være like ille."

Det er klart dette ikke går upåaktet hen hos Ari, som blant annet kommer med følgende karakteristikk av Loes velkjente naivistiske skrivestil:

"...Bevares, det trivielle kan da umulig kjede noen. Så sant det følger en bittersøt latter med på kjøpet. Noe det gjør i tekstene til Loe. Uavlatelig, i en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter. Det er dette som år etter år gjør ham til en kommersiell suksess. Harmløs. Ufarlig. Konform på samme måte som den største sosialdemokratiske industrigiganten vi har: møbelkjeden IKEA. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen."

Ordstrider av et så sjeldent kaliber er for meg like høytidelig som et meteorregn for Knut Jørgen Røed Ødegaard. Det hender at jeg har tenkt på hva forfattere tenker og mener om hverandre. Endelig får jeg et svar. Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Helt fantastisk.

Midt i all denne humoren slår det meg hvor utrolig artig det hadde vært å være en av disse to forfatterne. Ha en forfatterfiende. Kanskje allerede mens jeg skriver min første bestselger begynne å skule bort på en av de andre skribentene i forfatterklubben. Velge meg ut den mest arrogante. Slakte en av hans suksesser. Oppføre meg småmurrende over lengre tid mot ham. Baktale ham og drive på. Så kanskje, etter 15 år, vil vi ha tilstrekkelig mye dritt å si om hverandre til at vi kan komme med slik offentlig drittkasting. Og da vil jeg være forberedt. Kanskje også jeg kan få kalle noen et furubord.

Forresten, helt tatt ut av sammenhengen, syns jeg Simon HEs ynkelige forsøk på ordspill i overskriften forteller oss at han idoliserer VG-journalist og ordvoldtektsmann Stein Østbø. Dette vitner om at han kommer til å ende opp i VGs tørre kommentaravdeling, lire av seg den ene selvfølgeligheten etter den andre, gå med høyhalset genser og sovne på morgenmøtene.  Simons skriblerier er en stadig voksende komposthaug i det norske medielandskapet. 

- Steinar "Ari" Morland